https://www.pedofili.eu/Nafp.htm
Highly recommended reading for Norwegians! Firstly, let's quote their definition of what is now called MAP activism. This is still totally relevant today:
Det er et behov for å kjempe for rettigheter, likeverd og respekt i samfunnet... Det er kampen mot lover som på prinsipielt grunnlag forbyr pedofil seksuell praksis. Det er kampen mot lovregulert diskriminering. Likeverd er et spørsmål om å kunne bli betraktet som et menneske på linje med andre, og ikke tilhørende en bestemt gruppe tildelt de samme negative egenskapene. Og det er respekt, retten til å være fri og åpen om hvem man er, uten at dette møtes med frykt, hat eller sanksjoner.
Pedofil aktivisme er politikk. Det er politikk både i tradisjonell forstand, ved at man forsøker å influere styringsprosessene i samfunnet, dets lover og regler, men også i holdningsskapende forstand, ved å arbeide for at samfunnet skal godta oss og vår seksualitet. Pedofil aktivisme er informasjon og saklig opplysning om seksualitet, samt utformingen av akseptable retningslinjer for seksuell adferd.
However, back then they were nearly all boylovers. Not because they wanted to exclude straight guys and women, but apparently there was even less interest in political activity among heterosexual men in the 1970s to promote sexual freedom than there is now. Even though the age of consent was 16 then as now and there was not the belief in the metaphysical badness of sex causing "trauma" from consensual acts or the stigma on pedophilia that there is now. The imagined danger back then was simply that homosexuality was contagious, which albeit wrong is charmingly innocent compared to today's demonology. And as late as 1960 the government was able to be rational even if they didn't act on it.
Innstillingen fra Strafferådet av 1960 er interessant lesning, fordi det høyst sannsynlig var siste gang det offentlige på en noenlunde realistisk måte kunne diskutere lovbestemmelsene på dette området. I dag er slike diskusjoner håpløst hemmet av barns påståtte inkompetanse og behovet for å beskytte dem. Sitatet som E refererer til finnes på side 32 i innstillingen. På samme side finner vi et annet eksempel på hvordan de unge ble oppfattet den gang (jfr. med dagens lovtekst):
Innstilling fra Strafferådet 17 mars 1960, side 32:
Straffelovrådet vil, som nevnt under den foregående paragraf, foreslå at den nåværende aldersgrense på 16 år blir opprettholdt. Da det imidlertid ofte kan være tilfellet at personer under denne lavalder er vel utviklet i fysisk henseende, er det neppe riktig i lovbestemmelsen om utuktig omgjengelse med slike personer å betegne dem som «b a r n». Man har i praksis hatt tilfelle hvor det ikke har vært naturlig å bruke betegnelsen på den som gjerningsmannen har hatt den utuktige omgjengelse med. Den fysiske utvikling har i disse tilfelle vært slik at inntrykket av fornærmede som barn var utelukket. Rådet vil derfor foreslå at ordet «barn» byttes ut med det nøytrale «noen» under 16 år.
Hva har skjedd med seksualiteten siden 1960?
Svaret er like innlysende som det er paradoksalt. Seksualiteten har blitt ung. Hele vår kultur har blitt ung. Ungdommen og det ungdommelige har tatt over. Det er det unge som gjelder. Å bli gammel har ingen status. Alderdom er tabu. Alle skal være unge. Vi lever i de unges verden.
Alt fra rynkefjerning til hårtransplantasjoner, alt fra miniskjørt til kontaktlinser, alt fra barbering av skrittet til viagra, alt fra helsekost til treningssentre er bare uttrykk for det samme. Alle du treffer i serviceyrkene, fra ungjenta bak disken til flyvertinnen, er der fordi ungdom selger. Det er det vi vil ha.
Barnet har blitt alle kvinners skjønnhetsideal. Ungdommelige prestasjoner og ungdommelig utseende har blitt alle menns mannsideal.
Det er de pedofiles forståelse av hva som er seksuelt attråverdig som gjelder. Det var vår seksualitet som vant.
Vi vant, men seieren kostet oss dyrt. Når du dyrker det ungdommelige, vil selve ungdommen bli idolisert. Når du vil ha huden til et barn, kan du lett avgude dem som virkelig er barn. De pedofile vil rive ned idolet, besudle det, ha sex med det, og det kan ikke samfunnet tolerere. Derfor kan barn brukes til å begrense enhver menneskerettighet, kaste bort ethvert rettsprinsipp og fjerne enhver anstendighet.
Man kan spørre seg om dette ikke er en selvmotsigelse. Hvis samfunnet elsker det barnlige og forguder barn, hvorfor bruker de barn som våpen mot pedofile? Svaret er mer opplagt enn vi tror. Når vi idoliserer noe, slutter vi å verdsette det. På samme måte som middelalderens religionskriger bunnet i en idolisert kristen kjærlighet, vil de idoliserte barna starte en konflikt som gjør at samfunnet river ned demokratiet og ødelegger seg selv.