Samtykkeloven — en tjeneste for menn og bjørnetjeneste for kvinner

Da voldtekt var definert i form av vold, truende atferd, eller å være ute av stand motsette seg handlingen, var ikke et «ja» noe spesielt vektig argument for at det IKKE var voldtekt. Og hvorfor skulle det være det? Sunn fornuft tilsier at det er like enkelt å presse en kvinne til å si «ja» som til å ha sex. Det er ingenting magisk med et «ja» i det hele tatt. Men nå blir det det! Samtykkeloven påbyr et ritual som gir mannen falsk trygghet i henhold til om det foreligger faktisk samtykke, men like fullt noe å slå i bordet med i retten siden vi nå innfører en ritualistisk juridisk magi ved et «samtykke i ord eller handling.» Denne magien er høyst ubegrunnet, men kan bli nyttig, noen ganger også for kvinner men i min oppfatning spesielt for menn.

Samtidig blir stigmaet fjernet. Voldtekt blir redusert til en formalitet. Det spiller liten rolle om det er sant i hans tilfelle, men enhver voldtektsdømt kan i fremtiden unnskylde seg sosialt med at han bare glemte å be om samtykke og hele forbrytelsen var en teknikalitet. Mange saker som tidligere ble straffeforfulgt under den gamle, mer faktisk straffverdige definisjonen vil sikkert også nedgraderes av rent praktiske grunner fordi det er lettere å dømme etter en teknikalitet. Det blir moralsk sett på linje med en parkeringsbot, hvor man til og med har betalt, men bare glemte å skaffe seg et oblat til å bevise det. Slik blir lovendringen en tjeneste for menn og bjørnetjeneste for kvinner.

Universell kriminalisering bidrar også på samme måten. Alle menn blir obligate voldtektsmenn siden det i praksis er bortimot umulig å leve opp til lovens bokstav hele livet. Således blir voldtekt trivialisert og normalisert. Jeg har lenge vært akutt klar over at jeg er obligat om ikke voldtektsmann så i alle fall seksualforbryter. Det var nettopp dette som radikaliserte meg til mannsaktivist for flere tiår siden, og da sexjøpsloven kom i 2008 ble det klinkende klart at jeg ikke kunne ha et meningsfullt liv uten å være seksualforbryter. Jeg innså at det er politiets jobb å ødelegge livet mitt, og om de klarer det er bare et spørsmål om ressurser eller flaks. Aktivismen min ble deretter, og jeg ble også litt berømt da purkejævelen prøvde og spektakulært feilet å ta meg for voldelig oppviglende aktivisme i 2012. Men til min frustrasjon ble andre menn ikke radikalisert av noen av lovendringene så langt. Det kan til en viss grad endre seg nå som de også blir klar over at loven kategorisk definerer dem som voldtektsmenn og det er umulig å ha et meningsfullt liv uten å bryte loven mange ganger. Slik kan det totale hat-trykket mot menn bli lettet fordi vi blir mer solidariske mot både lov og politi. Før måtte man være litt filosofisk anlagt for å se noe galt med sedelighetslovene, og enda mer spesiell for å hate politiet slik jeg gjør, men nå vil det bli tydelig for enhver idiot at politiet er mot oss alle og en seksualforbryter ikke er en «annen» som vi ikke trenger å bry oss om, men hver og en av oss!

For undertrykking av menn kan ikke bare måles i fengeselspopulasjon. Atmosfæren ellers teller også, og i hvilken grad vi setter oss til motverge og har grobunn for en mannsbevegelse. Hvis man utelukkende måler år i fengsel for gjennomsnittsmannen, eller antall menn dømt, kan det hende samtykkeloven blir en feministisk suksess. Jeg velger likevel å se på helheten og legge mer vekt på disse andre tingene. Jeg har stått alene i mitt hat mot feministstaten alle disse årene, men nå kan det kanskje endelig endres når menn skjønner at vi er voldtektsmenn alle mann, og således blir mer solidariske mot feministstaten.

Vi som har litt erfaring fra den virkelige verden vet at ekte samtykke ikke er et ritual. Det pleide riktignok å være et ritual i form av ekteskap, men det var den gang ekte voldtekt i ekteskapet var unntatt fra straff. Nå er vi på vei tilbake til noe av det samme, til menns fordel på samme måten fordi vi kan unnskylde oss med at vi var pliktoppfyllende i henhold til ritualet selv om vi brydde oss fint lite om kvinnen faktisk samtykket.

Nå som vi må gå gjennom et ritual for å gjøre mannen straffri, så må jo det ritualet telle for noe! Og det kan ikke være annet enn en forpliktelse for kvinnen. Kvinnen har for første gang siden den gamle definisjonen på ekteskapet hvor hun lovlig kunne tvinges fått en PLIKT til å ha sex. En svak plikt som hun i prinsippet kan trekke tilbake, men like fullt en plikt. Det er rart å tenke på at radikalfeminismen førte med seg noe så bisart uharmonisk med kvinners rettigheter slik det startet ut i de første bølgene av feminisme, men her er vi altså. Feminismen har «jumped the shark.» Jaget etter å straffe flere og flere angivelige overgripere har møtt veggen av minskende profittrate og vel så det, i alle fall konseptuelt. Det gjenstår jo å se hvordan det slår ut i praksis. Det kan hende kvinner gir blaffen i slike betraktninger og bare ønsker velkommen muligheten til å straffe mer og mer slik som staten skal ha det til at de alltid ønsker. Som mannsaktivist er jeg derimot svært opptatt av det filosofiske, og derfor støtter jeg samtykkeloven, altså sett i forhold til et allerede sinnssykt voldtektsbegrep som jeg har brukt 25 år på å motarbeide siden den virkelig betydelige voldtektsreformen i år 2000, fordi denne reformen i 2025 endelig fremstår som en bjørnetjeneste for kvinner og tjeneste for menn. Alle de andre feministreformene i nyere tid har bare vært diabolsk hatefulle mot menn både i teori og praksis, men nå ser jeg faktisk et likte tilbakeslag for feminismen i alle fall i teorien.

Ekte samtykke kan ikke reduseres til et ritual. Det er bare noe loven skal late som, og det blir som sagt en bjørnetjeneste for kvinner og tjeneste for menn. Straffeloven reduseres til noe latterlig som vi kan fnyse av. Derfor er jeg FOR samtykkeloven. Mest av alt fordi trivialiseringen av seksualforbrytelser har gått så langt uten at normiene innså at noe var galt, men nå blir det ettertrykkelig klart at «voldtekt» simpelthen er statens syn på seksualitet. Det blir nulltoleranse for seksualitet. Voldtekt er det nye leiermål, altså bare statens syn på seksualitet, nemlig at det er synd og skam eller nå «overgrep» i den moderniserte terminologien, men like innholdsløst. Det er statens undertrykking av folket, ikke menns vold mot kvinner som gjenspeiles i straffene. Jeg som har viet livet til å preke at de fleste seksualforbrytelser er uten innhold og bare statens syn på seksualitet, kunne knapt ønsket meg bedre markedsføring.