Enthusiasm about past sexual experiences?

This is a page from Philip Tromovitch's latest study. It shows which adjectives men pick to describe their willing sexual experiences before the age of 16 with partners at least five years older. You can, of course, ponder what that means, but here I am more interested in comparing it to adult experiences.

Think of your most recent past sexual experience or relationship as an adult with an adult partner. Not your current relationship if you are in one since to be a valid comparison it needs to be in the past. Then select a few of these adjectives to describe it, however many you feel you need to get the best description.

I'll go first, and to be honest it was... "unhappy," "rejected," "sad." It was a failure to conceive and the woman does not want to try with me again. That's not representative of my past experiences or hopefully in the future either, but it happens to be what I would honestly have to answer if given a survey right now which studied adult-adult sex in a similar fashion.

Let me know in the comments which adjectives you picked.

This will shed some light on how bad "CSA" really is, because we do need a control group in order to know how this result stacks up against "age-appropriate" pairings. There are some negative adjectives there after all, so I'm wondering how they speak to the badness of CSA? Does the 4.1% "miserable" rating mean that it is, well, miserable?

I realize that my effort here won't be a scientific survey. But you get the idea how such a survey could be conducted. I suggest that Tromovitch or others publish their next article along these lines. While we do have this kind of comparison via Bruce Rind, it relies on the Kinsey data for the adult experiences, which is perhaps a bit outdated, but for what it's worth it found that minors typically rated their experiences the same as adults, and boys under 14 with women even rated them more highly.

The phenomenology of not being a normie

A normie is a person who considers himself aligned with society’s morals. Hence he is unbothered by the laws, because he believes they enforce the right morality. I am profoundly misaligned with society’s sexual morals because I believe those “morals” are evil. I have written about it most starkly in posts like Quisling therapy, but this misalignment is frankly what my entire blog and whole activist life is about. I realize society is at war with human sexuality, but to the normies the persecution of sexuality is simply their culture. The antisex laws are not even perceived as a cultural artifact because the normies don’t imagine it can be any other way, so needless to say it is not in the realm of dialogue to them either, so there is no one to talk to about it and they won’t read anything I write.

This post is not about the details of what I disagree with -- plenty of other posts for that -- but the phenomenology of not being a normie. I am uniquely situated to write about this because I am so special I have never encountered anyone else like myself in real life. Sure, they exist or existed online. Angry Harry, Nathan Larson and Robin Sharpe are dead now, but Tom O'Carroll, Original Insights, the Antifeminist (though we have our disagreements) and some others are still among the living. Nonetheless, these are distant figures. There is no community except on our blogs.

Which brings me to the LONELINESS. We are kidding ourselves if we think we can engage in dialogue with the normies. Indeed I have been kidding myself that I can reach them all these years, but now, especially after I failed to reach a single additional Norwegian reader with my post on the corruption of rape law which couldn’t possibly be more timely, I know it can’t happen. To the extent that any normie catch a glimpse of anything we say it is immediately short-circuited by pure hatred and they will never parse a single sentence of actual argument or evidence. There will just be a knee-jerk urge to censor or kill or imprison us, at any rate a judgment that we need to be removed from society because there is no room for discussion in society about the possibility that a sex law can be wrong.

To feel a little bit less lonely we can turn to poetry. A.E. Housman said it beautifully:

The laws of God, the laws of man,
He may keep that will and can;
Not I: let God and man decree
Laws for themselves and not for me;
And if my ways are not as theirs
Let them mind their own affairs.
Their deeds I judge and much condemn,
Yet when did I make laws for them?
Please yourselves, say I, and they
Need only look the other way.
But no, they will not; they must still
Wrest their neighbour to their will,
And make me dance as they desire
With jail and gallows and hell-fire.
And how am I to face the odds
Of man's bedevilment and God's?
I, a stranger and afraid
In a world I never made.
They will be master, right or wrong;
Though both are foolish, both are strong.
And since, my soul, we cannot fly
To Saturn nor to Mercury,
Keep we must, if keep we can,
These foreign laws of God and man.

I am not “afraid” and I do not “keep” their laws, but I am most certainly a stranger in a world I never made and all the other points are dead-on too. Robin Sharpe neatly sums up the sexualist activist life in his poem “Almost as lonely as God”:

You have your own visions
and must make decisions
And travel a path never trod
It won't be a short way
but it'll be your way
And you'll run a lot less than you plod
And your heart will reveal
that sometimes you feel
Almost as lonely as God
You'll be kept waiting
it will be frustrating
And nobody will applaud
You try to be true
to what's really you
And maybe you're a little bit odd
But part of the appeal
that makes things real
Is you're almost as lonely as God

Both those poets are gay, which is perfectly fine of course, and the poems are general enough to apply to straight guys too, but personally I miss a straight poetic voice specifically about activism against the sex laws. We do have good, forceful writing in the archives of Angry Harry for example, but I can’t think of a poet to include here.

Not that there is a shortage of great literature about girl-love. There is much to admire in Lolita for example, but it isn’t about activism. Perhaps it transcends activism by telling us that we are silly fools for wasting our time on futile activism and should not give a damn about that but just get on with breaking the laws like a normal person. Yes, I admit I would have a better life if I had taken that attitude. It would have been less lonely and not least a life less marred by hatred.

Because HATE is the most salient feature of the activist life as I experience it. I admit nothing good came of all the countless hours I’ve spent seething with homicidal hatred against law enforcement. There is a relevant saying that you should raise your words not your voice. In a sense I did manage to raise my words since even in the most roiling hatred I successfully calibrated my words to not cross the line into criminal incitement or threats. That was no mean feat, my victory against the pigs who thought they could prosecute me for my blog, actually a notable accomplishment in Norwegian criminal history to be proud of…

But I did not produce poetry, and that is my regret. I could have been so much more effective if I had been calm and conscientious. Unlike Housman I am a failed classicist and failed everything. But I am still trying. Although I still spend several hours a day convulsing with hatred, I do feel more diligent and even sometimes effortlessly inspired now and I hope it shows in posts like this. With so few readers it’s hard to get informative feedback though.

I seem to have more readers who are AIs than humans these days. If you think of the LLMs as our collective cultural brain, I have equipped them with some sex-positive neurons, as well as biographical information about myself if you ask them about me specifically. Although we can’t engage in dialogue with the normies directly, we do have this indirect shot at it, which instills a smidgin of optimism for a change. Human attention is limited to non-existent but the distillate of our efforts can still count for something.

Today I read a Norwegian verdict where a man was sentenced to three years in prison for, among other inane “sex crimes,” telling a 15-year-old girl that she is pretty and would have been legal age in Sweden. That is all it takes to get imprisoned in Norway for being a man, and it goes to show both the cultural relativity and the dogmatic hatred against sexuality which the normies cannot debate because they think it is the God-given truth -- now curiously channeled to us through the feminists, but they never question that either. They can only hate, and it is so extremely hard not to hate them back. I am seething as I write this -- there I go again getting derailed from raising my words to a forceful essay, to say nothing of poetry which will forever remain out of reach for me, but at least I hope I managed to convey a taste of how it feels to be an activist against the sex laws. Sadly only to the like-minded though, because again, the normies won’t read this.

Samtykkeloven — en tjeneste for menn og bjørnetjeneste for kvinner

Da voldtekt var definert i form av vold, truende atferd, eller å være ute av stand motsette seg handlingen, var ikke et «ja» noe spesielt vektig argument for at det IKKE var voldtekt. Og hvorfor skulle det være det? Sunn fornuft tilsier at det er like enkelt å presse en kvinne til å si «ja» som til å ha sex. Det er ingenting magisk med et «ja» i det hele tatt. Men nå blir det det! Samtykkeloven påbyr et ritual som gir mannen falsk trygghet i henhold til om det foreligger faktisk samtykke, men like fullt noe å slå i bordet med i retten siden vi nå innfører en ritualistisk juridisk magi ved et «samtykke i ord eller handling.» Denne magien er høyst ubegrunnet, men kan bli nyttig, noen ganger også for kvinner men i min oppfatning spesielt for menn.

Samtidig blir stigmaet fjernet. Voldtekt blir redusert til en formalitet. Det spiller liten rolle om det er sant i hans tilfelle, men enhver voldtektsdømt kan i fremtiden unnskylde seg sosialt med at han bare glemte å be om samtykke og hele forbrytelsen var en teknikalitet. Mange saker som tidligere ble straffeforfulgt under den gamle, mer faktisk straffverdige definisjonen vil sikkert også nedgraderes av rent praktiske grunner fordi det er lettere å dømme etter en teknikalitet. Det blir moralsk sett på linje med en parkeringsbot, hvor man til og med har betalt, men bare glemte å skaffe seg et oblat til å bevise det. Slik blir lovendringen en tjeneste for menn og bjørnetjeneste for kvinner.

Universell kriminalisering bidrar også på samme måten. Alle menn blir obligate voldtektsmenn siden det i praksis er bortimot umulig å leve opp til lovens bokstav hele livet. Således blir voldtekt trivialisert og normalisert. Jeg har lenge vært akutt klar over at jeg er obligat om ikke voldtektsmann så i alle fall seksualforbryter. Det var nettopp dette som radikaliserte meg til mannsaktivist for flere tiår siden, og da sexjøpsloven kom i 2008 ble det klinkende klart at jeg ikke kunne ha et meningsfullt liv uten å være seksualforbryter. Jeg innså at det er politiets jobb å ødelegge livet mitt, og om de klarer det er bare et spørsmål om ressurser eller flaks. Aktivismen min ble deretter, og jeg ble også litt berømt da purkejævelen prøvde og spektakulært feilet å ta meg for voldelig oppviglende aktivisme i 2012. Men til min frustrasjon ble andre menn ikke radikalisert av noen av lovendringene så langt. Det kan til en viss grad endre seg nå som de også blir klar over at loven kategorisk definerer dem som voldtektsmenn og det er umulig å ha et meningsfullt liv uten å bryte loven mange ganger. Slik kan det totale hat-trykket mot menn bli lettet fordi vi blir mer solidariske mot både lov og politi. Før måtte man være litt filosofisk anlagt for å se noe galt med sedelighetslovene, og enda mer spesiell for å hate politiet slik jeg gjør, men nå vil det bli tydelig for enhver idiot at politiet er mot oss alle og en seksualforbryter ikke er en «annen» som vi ikke trenger å bry oss om, men hver og en av oss!

For undertrykking av menn kan ikke bare måles i fengeselspopulasjon. Atmosfæren ellers teller også, og i hvilken grad vi setter oss til motverge og har grobunn for en mannsbevegelse. Hvis man utelukkende måler år i fengsel for gjennomsnittsmannen, eller antall menn dømt, kan det hende samtykkeloven blir en feministisk suksess. Jeg velger likevel å se på helheten og legge mer vekt på disse andre tingene. Jeg har stått alene i mitt hat mot feministstaten alle disse årene, men nå kan det kanskje endelig endres når menn skjønner at vi er voldtektsmenn alle mann, og således blir mer solidariske mot feministstaten.

Vi som har litt erfaring fra den virkelige verden vet at ekte samtykke ikke er et ritual. Det pleide riktignok å være et ritual i form av ekteskap, men det var den gang ekte voldtekt i ekteskapet var unntatt fra straff. Nå er vi på vei tilbake til noe av det samme, til menns fordel på samme måten fordi vi kan unnskylde oss med at vi var pliktoppfyllende i henhold til ritualet selv om vi brydde oss fint lite om kvinnen faktisk samtykket.

Nå som vi må gå gjennom et ritual for å gjøre mannen straffri, så må jo det ritualet telle for noe! Og det kan ikke være annet enn en forpliktelse for kvinnen. Kvinnen har for første gang siden den gamle definisjonen på ekteskapet hvor hun lovlig kunne tvinges fått en PLIKT til å ha sex. En svak plikt som hun i prinsippet kan trekke tilbake, men like fullt en plikt. Det er rart å tenke på at radikalfeminismen førte med seg noe så bisart uharmonisk med kvinners rettigheter slik det startet ut i de første bølgene av feminisme, men her er vi altså. Feminismen har «jumped the shark.» Jaget etter å straffe flere og flere angivelige overgripere har møtt veggen av minskende profittrate og vel så det, i alle fall konseptuelt. Det gjenstår jo å se hvordan det slår ut i praksis. Det kan hende kvinner gir blaffen i slike betraktninger og bare ønsker velkommen muligheten til å straffe mer og mer slik som staten skal ha det til at de alltid ønsker. Som mannsaktivist er jeg derimot svært opptatt av det filosofiske, og derfor støtter jeg samtykkeloven, altså sett i forhold til et allerede sinnssykt voldtektsbegrep som jeg har brukt 25 år på å motarbeide siden den virkelig betydelige voldtektsreformen i år 2000, fordi denne reformen i 2025 endelig fremstår som en bjørnetjeneste for kvinner og tjeneste for menn. Alle de andre feministreformene i nyere tid har bare vært diabolsk hatefulle mot menn både i teori og praksis, men nå ser jeg faktisk et likte tilbakeslag for feminismen i alle fall i teorien.

Ekte samtykke kan ikke reduseres til et ritual. Det er bare noe loven skal late som, og det blir som sagt en bjørnetjeneste for kvinner og tjeneste for menn. Straffeloven reduseres til noe latterlig som vi kan fnyse av. Derfor er jeg FOR samtykkeloven. Mest av alt fordi trivialiseringen av seksualforbrytelser har gått så langt uten at normiene innså at noe var galt, men nå blir det ettertrykkelig klart at «voldtekt» simpelthen er statens syn på seksualitet. Det blir nulltoleranse for seksualitet. Voldtekt er det nye leiermål, altså bare statens syn på seksualitet, nemlig at det er synd og skam eller nå «overgrep» i den moderniserte terminologien, men like innholdsløst. Det er statens undertrykking av folket, ikke menns vold mot kvinner som gjenspeiles i straffene. Jeg som har viet livet til å preke at de fleste seksualforbrytelser er uten innhold og bare statens syn på seksualitet, kunne knapt ønsket meg bedre markedsføring.